Kåre Steinar Johansen

Takk for gode minner bestefar.

Hvis du ikke lever for noe, dør du for ingenting. Slik lyder et kjent visdomsord. Kåre, min pappa levde et liv i samsvar med sin sterke tro. Dette var hans ledetråd i livet. Uansett prisen var det troen som ble hans viktigste holdepunkt. Selv tok jeg et annet valg i livet, et valg som har kostet mye. Selv om prisen har vært høy, vil jeg alltid respektere min far for hans tro og hans avgjørelser som troen medførte. Når noen går bort er det lett bare å omtale de gode tingene, og vi gjengir ofte ikke det som representerer alle sider ved personen. Min pappa har tre barnebarn som han ikke har hatt kontakt med på mange år og to oldebarn han ikke har sett. Dette er prisen familien må betale, men samtidig respektere. Dette er vondt og dette er sårt. Samtidig er det den enkeltes rett til å bestemme over eget liv og tro og dette må vi forholde oss til. Pappa og jeg har ikke sett hverandre siden min mamma gikk bort i 1999. Selv om vi ikke har sett hverandre vil det ikke si at vi ikke var glad i hverandre. Hans siste ord til meg kvelden før han døde var at han var glad i meg og at han var like glad i både min søster og meg. Vi visste begge at våre ulike livsvalg ville medføre avstand. Den siste kvelden pappa levde fikk vi se og snakke med hverandre gjennom en digital arena. Han var rolig. Han var krystallklar i tankene sine. Han visste godt hvilken vei det gikk og valgte selv ingen livsforlengende tiltak. Han hadde ikke vondt og han sa at han ikke var sliten. Jeg vet hans tro var hans styrke gjennom hele hans liv og også de siste dagene og timene. Jeg ser tilbake på en fin barndomstid med pappa og mamma. Han valgte seg en uvanlig kone, ved at han giftet seg med en dame fra et annet land. Selv Skottland var på den tiden eksotisk for de fleste. Med en skotsk mamma og trøndersk pappa hadde vi nok ikke et vanlig A4 liv. Der ble det snakket både norsk og skotsk. Skotsk når de skulle holde noe hemmelig for oss barna. Vi skjønte hva de sa lenge før de forsto at vi hadde plukket opp det britiske språket. Hjemme hos oss var det ikke mye gods og gull, men pappa var rik på å være til stede for oss barna. For meg er det en tid med pappa før og etter. Tiden før er før pappa ble for religiøs, som jeg kaller det. Det er denne tiden jeg har gode minner fra. Han var en fantastisk historieforteller. Han hadde de mest spennende og morsomme historier å fortelle. Dette kunne være fra hans tid på sjøen som det ble kalt, lokale historier fra hjembygda eller andre fortellinger om uvanlige personer og opplevelser. For meg skapte han en lyst til å se verden som han beskrev så rikt. Han fortalte om havneliv, eksotiske frukter, byer og spennende folkeslag. Han lærte meg likeverd for alle mennesker. Han lærte meg også ikke å være redd for å utfordre autoriteter dersom noe ikke var riktig, uansett status, vi er alle like og like mye verdt. På vinteren var pappa med oss ut og gikk både på ski og skøyter. På sommeren var vi på stranda og vi lærte å svømme. Pappa lærte oss leker som han selv hadde lekt da han var barn. Hver høst var vi i skogen i Aremark og plukket blåbær og tyttebær. Mamma, min søster og jeg renset bær da vi kom hjem. Ingenting smakte bedre enn nyrørt blåbærsyltetøy og pannekaker. Jeg glemmer ikke da vi lagde eget drivhus. Dette var mitt og pappas prosjekt. Der vokste det de flotteste tomater og agurker. Det var ikke så rart, med den gode gjødslingen! Gjødsel hadde vi jo selv, den hadde pappa og jeg spadd fra utedoen og vi blandet den så fint i jorda. Fra jeg kunne holde et skrujern fikk jeg bl.a. vekkerklokker som var gått i stykker for å skru opp og sammen igjen. Han lærte meg å skru bil da jeg ble litt større. Pappa hadde tidlig bil og mekket biler selv og byttet motorer på bilene sine, når de ble utslitt. Delebiler ble kjøpt og vi la alle delene i store baljer med diesel og rengjorde de før de ble montert. Jeg lærte meg navn på verktøy og hvordan de skulle brukes, noe som jeg fortsatt har glede av den dag i dag. I og med at mamma var skotsk, fikk vi være med på reiser over Nordsjøen. De første turene tok to døgn og vi syntes alle dette var kjempespennende og vi gledet oss til disse turene. Pappa sto alltid på dekk og fulgte med på losen og vi gikk ikke inn før losen hadde ført skipet trygt ut i åpnet hav og vel i havn. Pappa ble god på det skotske språket og mamma og pappa hadde venner de besøkte der så lenge mamma levde. Vi bodde i Østfold og vi gledet oss til å reise nordover til farmor og farfar i Folla. Her opplevde vi familieliv med besteforeldre, tanter og onkler som gjorde somrene minnerike. Det er minner om lørdager med spekesild og flatbrød som vi barna ikke hadde som favoritt. Vi var heller ikke så begeistret for melk fra spannet som ble hentet rett fra gården, men dette er i dag gode minner. Vi gikk tur til Rokkvatnet der vi tente bål og fisket aure. Det var stor stas å steke fisken på bålet, selv om vi barna synes det var mye bein. Vi var ute i robåt og fisket på fjorden. Vi fisket mye. Jeg glemmer ikke den første ueren jeg fikk. Rød og med utsprengte øyne. Du forklarte meg at denne fisken levde dypt nede i fjorden og at det var trykkforskjeller som gjorde at øynene ble slik. Fisken ble sirlig filetert, den ble lettsaltet og det ble lagd fiskekaker og fiskepudding. Alt dette ble fryst og vi pakket den frosne fisken i avispapir, kjøleelementer og den ble med sørover igjen til mat over vinteren. Pappa var glad i naturen og dette formidlet han med stor innlevelse både til til oss barna og til barnebarna Stine, Chris, Camilla og Scott når vi var på besøk. Pappa kom ikke på besøk til oss da dette stred mot hans tro. Etter hvert tok religionen hele pappa og all hans tid og vår kontakt opphørte dessverre. Vi var allikevel glad i pappaen og bestefaren vår. Pappa trodde fullt og fast på at døden er en midlertidig søvn, inntil han ville få en oppstandelse her på jorden. Han ville ikke at vi skulle gråte eller være lei oss for hans død. Han beskrev hvordan hans begravelse skulle gjennomføres og hvor hans hvilested skulle være. Jeg er lei meg for at denne, pappas siste vilje ikke ble respektert.