Kjære Rune. Å motta beskjeden om at du hadde gått bort kom som et sjokk. Ikke lenge siden du og Espen satt her på verandaen vår og drakk kaffe og snakka tull, helt uvirkelig. Det er bra vi ikke vet.
Jeg tenker på oppveksten min, etter at dere flytta til Årsandøya. Jeg og Silje ble venninner og jeg var ofte hjemme hos dere. Sjenert som jeg var den gangen, var det med skrekk blandet fryd når Silje sa at vi skulle være i peisestua sammen med de store ungdommene, Rune, Håkon og etterhvert Liv Marit. Når de ikke skrua bil, Ford selvfølgelig, var det amerikaner og tullprat. Veldig spesielt for meg som ikke hadde storesøsken, veldig spennende. Noen ganger var vi med og kjøre bil, to tullete jenter i baksetet mens du Rune spilte Kizz på kasettspilleren. Det var faktisk den første kassetten jeg kjøpte meg senere. Kizz og Alice Cooper. Jeg tenker at du var med på å prege meg som person, jeg ville så gjerne bli tøffere til å prate og uttrykke meg,men var så sjenert. Etterhvert kom jeg meg likevel, og det var fordi dere på Øya lærte meg å komme med små kjappe replikker på ting som ble snakket om. Så ble det komisk og noe å le av.
Rune. Mye gøy har det vært opp gjennom årene. Silje har noe hun kaller lun humor, tror kanskje din humor måtte være det. Takk for mentoren du var for meg, takk for den du var og at du var akkurat den du var. Du er savnet, hvil i fred ️
En siste hilsen fra Knausen.